Dette fiskeeventyret fant sted i Sigdal, et gudsforlatt sted, med Nora, pappa og meg, en lavo, alt for mange fiskestenger og alt for lite myggspray.
Uten mat og drikke, duger helten ikke, så jeg lagde pannekaker til lunsj... Ved bruk av stormkjøkken kommer ikke akkurat estetikk i førsterekke, og til mitt forsvar så smakte de veldig godt.
Etter en fortreffelig lunsj tok vi frem fiskestengene. Jeg finner meg en god spot og slenger sluken et overraskende godt stykke fra land. "FIIISK!!" Jeg har fått napp men adrenalinet og gleden forsvinner fort i det øyeblikket jeg innser at jeg står alene... Hva gjør jeg nå? Jeg manner meg godt opp og hekter fisken av kroken, og kan puste lettet ut.
Snøret er ute igjen, og jeg tenker med meg selv at det blir lenge til neste gang jeg skal måtte ta i et lite slimete vesen. Jeg innser at jeg tok grundig feil i det jeg hører meg selv skrike "FIISSK!" for andre gang, etterfulgt av et halvkvalt "pappaaaa....". Nok en gang mutters alene. Kroken sitter godt plantet gjennom øyeeplet, og jeg bruker alt for mange minutter på å få den ut. Når jeg endelig får kastet den uti, ligger den halvt livløs i vannet og stirrer på meg.
Med blandede følelser tusler jeg tilbake til campen mens jeg vurderer å joine dyrebeskyttelsen. Resten av dagen går til å slå knott, og til å øve på fluefiske (uten krok selvfølgelig). Det var ikke før på kvelden, da jeg fikk med meg Nora som en ta-av-fisken-tjener, at jeg turte å ta frem fiskestanga igjen. Nora hadde nemlig fem sluker på samvittigheten og hadde kastet inn håndkledet. Jeg halte inn tre fisk til, og ble turens mester.
Den stolte fisker....
