Shanghai: det nye Beijing

Fudan University

Ting går ikke alltid som planlagt, men det er ikke nødvendigvis negativt. Når Beijing blir til Shanghai, når 6 måneder blir til 4 og når Beijing Language and Culture University blir Fudan University, og studiepoengene forblir 30, er det lite å surmule over!

Kina er og blir Kina. Og jeg elsker det! Shanghai eller Beijing, -same same, but different.

Etter mye mas og tjas, valgte vi (Linda og jeg) å søke oss til Kina utenom NLA. Det blir et noe dyrere, men dog et bedre alternativ. Først og fremst "slipper" vi 100% språkstudie hvor strykprosenten var tilsvarende på fjordårets norske studenter. Problemet var at nordmennene ble satt i samme klasse som koreanere og japanere som tar språket noe lettere enn oss. Programmet vi nå skal begynne på er en god blanding av språk, historie, kultur og praksisplass.

Hoi! Hvor skal jeg begynne?! Det er så mye å skrive om! Først må jeg gjøre litt narr av kineserne. De er så søte når de prøver å ivareta statssuvereniteten sin. Dette stod i reglementet til studentbyen jeg skal bo i:

9. No parties or gatherings can be held without permission. Collective religious gatherings are not permitted. Gambling , drug abuse and other illegal activities are also forbidden. Guilty parties will be punished according to the law.


Utrolig hvordan de stiller religiøs aktivitet på lik linje med gambling og dop! Religionsfriheten er ikke akkurat på topp, men det er i det minste en veldig fin leilighet.

Adventstid!

Er det bare meg som ikke
kommer i julestemning av
 å se gliset til Fleksnes junior?

Når jeg var liten var det både pakkekalender, sjokoladekalender, Jon blund,  Tøfflus, persille og vafler på adventssøndag. Idag er adventskalenderne på TV dominert av blåfarga nisser og en prepubertal Fleksnes.
Studenttilværelsen legger heller ikke helt opp til adventskos.

Adventskalenderen min i år består av et stykk skrapeflaxlodd-kalender, to hjemmeeksamener og to muntligeksamener. Ut i fra ønskelisten min å bedømme er jeg blitt 80 år, og vil kun ha praktiske ting som raggsokker. Egentlig vil jeg ikke ha noen ting, fordi jeg har alt jeg trenger, og tenk på de stakkars barna i Afrika (ekskludert de på Zanzibar), som ikke får noen ting, så hva i helvete skal jeg med en Nintendo Wii? Jula har mistet sin grønne glitrende glans når jeg får dårlig samvittighet for å sette opp gøye ting på ønskelista. Gi meg heller en du-har-gitt-et-random-barn-en geit-som-ikke-har-bruk-for-en-geit-men-utdanning-gave! Eller nei forresten. Gi meg Nintendo.

For å kompensere for sprengkulde på rommet, lite gløgg og pepperkaker fant jeg frem en av mine favoritter for å komme litt i julestemning! Mr. Nelson er kÅnge!

Endelig på trykk i Vi menn

Håper dere ikke blir alt for skuffet over at det ikke er som midtsidepike, men som skribent! Det var på tide. Den skulle egentlig kommet for et år siden, men nå er den på trykk, og det er det viktigste!

Det var en smule flaut å måtte gå på Rema og slenge Vi Menn på rullebåndet og late som ingenting. Det som var flauere enn flaut, var at jeg kjøpte feil (en eldre) utgave, sånn at jeg måtte tilbake for å bytte og få pengene tilbake. MEN det flaueste var at de ikke hadde fått inn det nye bladet på Rema, sånn at jeg måtte gå på Coop å kjøpe det der istedenfor!

Ok, det finnes sikkert flauere ting her i livet, men når det i tillegg var en nedtur å se artikkelen på trykk, ble det litt mye. Den største bummer'n var nemlig at hovedbildet av elefantene er fra Scanpix. Flaut. I hvertfall med tanke på at jeg sendte inn et elfantbilde jeg hadde tatt selv. Nå skjønner jeg at jeg skal legge fotokarrieren på hylla ihvertfall. I tillegg var det litt pinlig å lese selve artikkelen også. Er faktisk snart to år siden jeg skrev den. Heldigvis har jeg utviklet pennen litte'granne siden den tid.

Zanzibars siste dager, og de første i England

Den siste uka på Zanzibar var noe trist og kjedelig. For det første regnet det hele tiden, og for det andre lengtet vi hjem. Tiden ble for det meste tilbragt til å legge kabal og til å gjøre feltarbeid. Intervjuene var heller ikke noe å skrive hjem om. Det var ingen som forstod spørsmålene mine, og når de først forstod dem, snakket de bare i metaforer. Type; 

Ida: Hvilket muslimsk samfunn tilhører du?

Duden: Du må se på muslimer som en menneskekropp... Mangler du en finger så.... BLABLABLA.. Alle muslimer er én... BLABLBALBA...

Ida: ........ hvilket muslimsk samfunn tilhører du? 

Ja, så det kan bli spennende å se hvordan oppgaven blir. Uansett. Resten av uka får forbli i bilder.

Regn og atter regn... Viste seg å være mini-regntid
 i november. Hvorfor sa ingen det før vi dro?

Nest siste dagen ble tilbragt på piren.
Der var det sol i to timer før det
begynte å øsregne.
Men vi fant en dragelignenede
 skapning da i det minste...

Det var superlavvann på prien. Et øyeblikk
trodde vi det skulle komme en tsunami, men
den kom aldri... Istedet begynte det å regne,
så vi dro hjem, like bleike som når vi kom.  

MEN- vi holdt på å miste flyet hjem fordi vi
absolutt skulle bli brune.... og fordi flyet
hadde bestemt seg for å gå tidligere.
Da var jeg sekunder fra å sette meg
ned å grine. Så vi takket pent for oss,
 og dro hjem. Sees aldri igjen!
.

Siste dag og siste timene på Zanzibar
 ble tilbragt på en sandbank (som
bare eksisterer når det er lavvann),
og vi ble nesten litt brune.

London!

Så skulle jeg besøke Helene i England! Det var nesten så jeg takket gud da jeg landet i Europa, men før jeg gikk så langt, skulle jeg se London! Og det på to timer. En venn fra Australia skulle ta meg med på super-kjapp-se-London-på-to-timer-sightseeing før jeg skulle ta toget videre til Lancaster. Og det var faktisk mulig.

Først fra gatenivå!
Fantastisk julepynt i gatene....
noe mer julete enn dette
har jeg aldri sett i hele mitt liv.

Og så fra ovenpå! London fra en
restaurant i 43. etasje! Det var ganske
vakkert, og en rask måte å se hele byen på.

Lancaster!

Etter en plyndrete og dyr togtur kom jeg meg omsider til Lancaster, og Lancaster University hvor Helene bor. Det var enormt! Større enn Horten by som Helene sier... og mere til! Der bodde jeg nesten en uke, og hadde det fantastisk bra! Det ble mye aktiv deltagende sightseeing på puber og i handlegater! 

Helene den pene og Lancaster by,
en fyllestyk dag i november!  

Denne kirken er faktisk et utested....
så kristent... 

Helene har et godt øye til de som
 jobber på pizza-sjappa vi kjøpte
 fyllemat fra. Lurer på hvor
ofte hun er innom...;)

Tok en liten tur til Manchester
 og gikk noe amok på Primark og Boots...

Så omsider tok jeg flyet hjem. At Norge kunne
 se så vakkert ut ovenifra, hadde
 jeg aldri trodd. Hjem kjære hjem!

Ikke alle bilder trenger bildetekst...

Matvraket

Jeg vet ikke om jeg lager dette innlegget for å missunne dere eller briefe, men det må bare frem. Noe positivt må jeg jo blogge om fra Zanzibar. Her er det så sykt mye god mat at det fortjener et eget blogginnlegg. Jeg spiser så mye mat her nede at jeg sikkert må ha to flyseter hjem! Men det får bli med en bildeserie.

Hjemmelaget banana-lassie!

Nanbrød med nutella er frokost hver dag

Har vært en del ganger på kinarestauranten ja.

Fersk frukt og grønt på markedet

Kryddersjappe

Mer krydder og stæsj

Store og små bananer

Sjømat er et must på Zanzi. Ferskt og godt!

Fersk mango og avokado til frokost hver dag!

Frityrstekt banan og is

20 kroner for å unngå AIDS - aldri mer Zanzibar

Jeg vet jeg har skrevet litt kritisk om Zanzibar. Totalt sett har vi hatt det ganske fint her... frem til idag. Nå er vi bare tre jenter igjen, og reiser hjem om fire dager. Det skulle selvfølgelig ikke gjøres med bare gode minner. Idag hadde vi shoppingdag, noe som brått ble avbrutt da et drug-head av en zanzibarer truet oss med sprøyta si, og ga oss følgene valg-alternativ: Gi meg penger ellers får dere AIDS. Dette skjedde midt på lyse dagen, midt i turist-shoppinggata, mens de lokale satt å så på.

Vi valgte selvfølgelig det første alternativet og ga ham 5000 shilling (ca 20 kroner). Mer skulle det ikke til før han stakk av. Det høres kanskje ikke så dramatisk ut, men det var det. Livredde sto vi igjen på fortauet, før vi kom oss til h** hjem. Etter en times tid fant vi ut at vi ikke kunne holde oss inne resten av oppholdet, og gikk ut for å spise middag (jeg tok faktisk med meg en stor kjøkkenkniv i veska). Det tok fem minutter før et nytt drug-head begynte å forfølge oss, og vi måtte søke tilflukt på et hotell for å komme oss unna. Der satt vi gråtkvalte og ventet på eskorte fra hotellet hjem til leiligheten. Et vellykka og et misslykka ransforsøk på to timer, samme dag, ble litt for mye.

NLA hadde kanskje slaktet meg for å være så lite kulturrelativistisk, men det er vanskelig å ikke tenke stygge tanker om Afrika. Jeg klarer meg fint uten de 20 kronene, men opplevelsen var lite kul. De stakkarene hadde det sikkert ikke så kult de heller, men å rane turister er ikke det smarteste de kan gjøre. Zanzibar er nemlig superømfintlige på sitt eget rykte, fordi de er helt avhengig av turismen. Jeg vet med meg selv at jeg aldri skal tilbake til hit...

Jeg vil hjem...

Bildene her har ingenting å gjøre med dette, men tenkte de kunne pynte opp et dystert innlegg...

Travle dager

Ja, det går travelt for seg her om dagen. Så travelt at nesten alt går i spinn. Det er hardt å være student på Zanzibar, det skal jeg love deg. Mye lesing... og mye skole... Har faktisk hatt 4 forelesninger mens vi har vært her nede, og bøkene har vi brukt så mye at de er blitt slitte. 

Siden vi har det så travelt, har Charlie og jeg utarbeidet en ukeplan for de siste dagene her på Zanzibar. Som du kan se er den ganske fullstappet av viktige gjøremål. Men sånn helt ærlig begynner jeg å bli litt stressa for feltarbeidet.

Jeg ble så stressa at jeg trengte litt avkobling, så jeg kjøpte et puslespill med 1000 brikker. Det er ferdigpusla nå da, men det var Linda som gjorde mesteparten av arbeidet. Og jeg har fortsatt ikke gjort noe feltarbeid. 

Derfor dro vi på Prison Island for å gjøre litt ide-myldring og teambuilding. Hva er vel bedre enn synkronsvømming for å få fart på tenkeboksen?





Men sånn helt alvorlig, så har det vært en del action her nede. Da vi endelig kom oss tilbake til Stone Town (hadde aldri trodd jeg skulle savne ST, men jo, det gjorde jeg), fikk vi husarrest. Eller.. vi fikk ihvertfall streng beskjed om å holde oss innendørs de nærmeste dagene, og boltre dørene.
Valgresultatene skulle nemlig kunngjøres, og samme dag som vi dro fra Dar es Salaam, var det opptøyer og skytedrama. Politiet hadde brukt tåregass og greier...
CCM vant valget på Zanzibar, noe som er synonymt med korrupsjon (51% mot 49%), og alle zanzibarere er klare over det. Shein fra CCM ble president, mens CUF fikk visepresident. Alle fryktet opptøyer her, og vi turte så vidt å vi snike oss ut oss ut for å kjøpe proviant; cola og sjokolade. På veien fikk vi advarsler av typen ’take care now’ fra random folk, og gjorde oss ikke akkurat mindre nervøse. MEN, det som skjedde - hør nå-  folk feiret i gatene!! CUF-tilhengerne feiret i gatene, selv om CCM vant! De shaket stussen i to dager og hoiet på lasteplaner! Det var liksom greit med korrupsjon så lenge de fikk sin visepresident...
Det tragiske var at en CCM-bil krasjet under feiringen og ni mennesker ble drept...

Det var forresten litt morsomt å se ivrige afrikanere som sto i kø for å stemme søndagen før. Pernille klarte i tillegg å slenge kommentaren ’så søtt’ om valget... Så etnosentrisk;)

Uansett... ja, det er travle dager her på Zanzibar.

Wild thing...

Vi fortsatte livet som flyktninger sjøveien over til Dar. Derifra skulle vi ta buss til Moshi, men før vi kom så langt ble jeg frastjålet lommeboken min (Nei, det var ikke min skyld, og ja, det var mye penger i den).  Det ble en lite hyggelig busstur på ti timer, spesielt siden setene var tilpasset sultne barn i Afrika, og lufteanlegg var fraværende.

Bak skyene der... er Kilimanjaro

Skranglekassa og safariteamet!

Moshi ligger like ved foten av Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell. Det var nesten litt surt å være så nære, uten å ta turen opp. Spesielt når man har tid, men ikke pengene til det. Vanskelig er det visst heller ikke. Det koster ca 1000 dollar og turen tar fire dager opp og to ned.

TARANGIRE

MEN- vi skulle jo på safari. Først til Tarangire, og det var en smule skuffende. Mye fordi 5 imodium ikke hjalp det granne, og fordi skranglekassa vi kjørte ikke var spesielt egnet for terrenget. Men vi så jo en del dyr da, og Masaifolket, som klinte nesene sine inntil bilvinduet mens de gjorde narr av hudfargen vår og ville selge oss smykker.

Dette hyggelige synet av en giraff var det første som møtte oss i nasjonalparken. 

En dau og halvspist giraff...

Men så ble det bedre etter hvert som LEVENDE dyr meldte sin ankomst.

Apene prøvde å stjele lunchen vår

En sint struts som trodde vi skulle ta kidza hans

En stor elefantfamile

Giraff!

NGORONGORO

Da vi kjørte inn i Ngorongorokrateret var det akkurat som å tre inn i Løvenes Konge (minus klippen da selvfølgelig). Det var rett og slett vakkert. Hellet var med oss, for vi fikk se en løveflokk på nært hold. De hadde akkurat drept en Pumba, og knasket på hode-restene, mens en hyene lusket rundt for å stjele restene. Drømmen var å se en fullvoksen hann-løve, men en ung hann gjorde susen det også!

Utsikt over Ngorongoro

Denne pusekatten vil jeg ha med hjem

Løvene sov i skyggen av bilen

En ung hann-løve

Hyene prøver å stjele Pumbamiddag

Vannbøffler og en flodhest midt inni der

FAB. FOUR

Vi var jo faktisk ganske heldig som så fire av ’de fem store’; Løve, elefant, vannbøffel og nesehorn. Nesehornet vil jeg nesten ikke telle med fordi det var så langt unna. ”Ser dere den svarte prikken bak treet, i skyggen, 400 meter, der borte? Det er et nesehorn!!” Okeey. Mangler leopard da, men de var visst sjeldne å se både i Tarangire og Ngorongoro (og been there og seen that i Botswana/Zimbabwe liks…)

Totalt sett ville jeg nok syntes at vi fikk lite valuta for pengene, hadde det ikke vært for at vi så løvene på nært hold. Jeg tipper at hvis vi hadde slengt i hundre dollar til, (noe jeg akter å gjøre neste gang) hadde vi fått en helt annen klasse over safarien. Neste gang blir det Serengeti! Der visst et av de beste stedene å dra på safari. Lurer egentlig litt på hvorfor vi ikke dro dit….?? Uansett: Ngorongoro får tommel opp, men slår nok aldri safari i Botswana!

Trær...

Hyenemor

Sånne som drepte Mufasa

Sebrarumper, ingen sjelden kost

Gribbo...